Jasiden blogger!

Ta en kikk på Jasiden i Oslos nye, oppdaterte blogg. Fremover vil det skje ting her hver uke!

Merkel-ige planer

Denne posten stod på trykk i Dagbladet den 2.1.05, med overskriften "Merkel må stoppes".

Nå dreper hun Europa. Okei, jeg stemte ikke på Angela Merkel, så entusiasme var utelukket. Panikk hadde jeg likevel ikke regnet med. Men den danske Europabevegelsen melder med begeistring at hun puster liv i forfatningstraktaten som ble nedstemt i Frankrike og Nederland. En slik stålånde puster ikke liv i det europeiske demokratiet. Merkel ønsker nemlig bare å putte på en liten formaning om at EU-institusjonene må ta behørig hensyn til sosiale forhold, men ellers la teksten passere uendret. Blir det resultatet kan all europeisk politisk debatt erstattes av høytlesninger av rådsvedtak. Men noe tyder heldigvis på at den danske Europabevegelsen har misforstått, og at den bølgen de tar dør ut lenge før den når land. John Palmer i The European Policy Centre sier den almenne forventningen nå er at Konventet vil «samles på nytt og diskutere om traktaten skal beholdes, restruktureres, forbedres, forkortes» – kort sagt med åpent sinn diskutere hvordan den skal ende opp. Og hei, panikken ebber ut ved tanken på Plan D(PDF(Forklaring av Plan D): Margot Wallstrøm har satt i gang omfattende debatter i alle land om hvordan EU og Europa skal se ut. Når ATTAC Norge allerede har deltatt på et Europakonvent i regi av ATTAC, og kommet med konkrete forslag om hvordan de synes Europa skal se ut, begynner optimismen og gleden å påvirke pulsen. Vi som er skeptiske til grunnloven men likevel står trygt plantet på ja-siden kan faktisk håpe at Ulrich Beck får rett i at «nei-resultatene er et resultat av en europeisk åre av skepsis og selvkritikk, slutten for det teknokratiske Europa og fødselen av Europas demokratiske sjel [...], starten på et virkelig europeisk demokrati». Men først må vi altså stoppe Merkel. Vi skal prate høyere enn henne med ideer om hvordan Europa kan se ut. Når ATTAC er de første her til lands som kaster seg ut i den europeiske debatten har de gitt meg et nyttårsforsett jeg tror jeg kan holde: Diskutere med gode venner hvordan Europa egentlig bør se ut!


MegOss-generasjonen?

Kairos i Sverige lanserte boken om MeWe-generasjonen, og Civita hadde denne uken et seminar  med Mats Lindgren om boken (PDF - de første sidene).  Jeg intervjuet ham om dette i april, så jeg kan vel si velkommen etter til Civita...  Generasjoner er tydeligvis alltid morsomt å skrive om, A-magasinet hadde en lengre artikkel om unge folk og idealismens tilbakekomst. Vi er kanskje flere som har tenkt i de samme banene som artikkelforfatteren, men jeg synes Andreas er litt vel hard når han sier at den ikke sier noen ting. At Marsdal ikke er helt representativ for oss Y-ere betyr ikke at den bommer helt.

Boken beskriver nordisk ungdom født på midten av 80-tallet. De har flere identiteter, og holder fast på sine valgmuligheter så lenge som mulig og bruker maksimalt de sjansene livet gir dem. MeWe settes opp mot generasjon Y, altså meg og mine jevnaldrende, men er frekk nok til å påstå at det er MeWe som tar over etter X-erne; som forøvrig aldri kom seg ut av 68ernes skygge. Der tar de selvfølgelig feil, vi som  er rundt 30 nå kommer til å herje verden om få år. Vi skal bare få unna jobben først, lese bøkene i bokhylla, komme i gang med treningen og få barn først, slik at vi får tid og overskudd til å stjele det rampelyset som rettmessig tilhører oss.

Kairos tegner et bilde det er lett å kjenne seg igjen i. Enten viser jeg en patetisk mangel på modenhet og manglende evne til å fastholde min generasjons erfaringer, eller så jeg er en slags blanding (generation y me?) eller så sier bare ikke boken så veldig mye banebrytende nytt. Det er nok boken det er noe feil med, ikke meg. For har ikke alle generasjoner og alle mennesker alltid prøvd å gjøre det beste ut av de mulighetene livet gir dem. Jo, det er bare en gradsforskjell, medga Mats Lindgren. Ja, det er nok det. Men det forhindrer ikke at mange av deltakerne på møtet hadde rare forestillinger om hva ungdommer mener, mens boka er basert på en mengde intervjuer og surveys og faktisk tegner et bilde av de rundt 20 som ligner på de noen-og-tjueåringene jeg kjenner. Har du ikke mulighet til å pilse med dem, er boka vel verdt å lese.

På'an igjen :)

Det sikreste tegnet på at det står en sosialdemokrat bak bloggen? Den er plutselig død en periode...

Jens Stoltenberg hadde i går en innledning på et medlemsmøte i regi av Oslo Ap. Han kom til sine egne, og ble tatt godt i mot. Medieoppbudet fulgte ham fra Youngstorget og inn på møtet, hvor han snakket om kampsakene våre i om lag tre kvarter. Groruddalen og Markavern ble selvsagt nevnt, skatteforliket ble forklart, og noen velkjente ord om politikkens form og innhold ble også avlevert. Mot slutten snakket han om at han gledet seg til å komme til Oslo Ap når vi etter valget i 2007 igjen er i posisjon også i byen! Han kan budskapet godt, og klarer å fremføre det slik at det fenger selv om han ikke sier noe nytt. Kvelden var nok en bekreftelse på det vi føler i hele partiapparatet: Vi flyr igjen! Ørnen blant partiene...

Erling Fossen har også blikket festet mot valget i 2007. Jeg ønsker ham lykke til, men forlater Byforumet. Ikke bare fordi jeg ikke tente på ideen om å starte et nytt parti, men fordi Byforum og Byaksjon nå er blitt umulige å skjelne fra hverandre.  Dessuten er det en generasjonsgreie oppi dette. Høyre- og venstreaksen gir fortsatt mening, og man kan ikke bygge en organisasjon og et parti kun med en ironigenerasjon. Mer om det siden...

Politikk - et farlig yrke?

Eva Bratholm skriver i dagens Dagblad at politikk er et farlig yrke, og referer til Kristins Halvorsen som fikk bløtkake i fjeset, en kvinnelig dansk politiker som ble slått ned, Anna Lindh og Olof Palme, blant annet. På vegne av alle som er engasjert i politikk takker jeg for omtanken. Men mon tro om ikke flere yrkessjåfører blir skadd mens de utfører sin jobb, om ikke bank- og butikkansatte har større risiko for å oppleve ran og overfall på sin jobb, for ikke å snakke om at vektere kan oppleve at folk har lyst til å yppe. Eller at ansatte på sosialkontorene kan oppleve at folk blir aggressive når de ikke får den hjelpen de gjerne ville ha hatt. Joda, politikk kan nok virke som et farlig yrke. Helt til du begynner å sammenligne med andre yrkesgrupper.

Felles for alle som kan oppleve farlige situasjoner i sin jobb, er at de må ta noen forholdsregler. Men farene til tross, bil med sjafør og egne livvakter er ikke tilgjengelig for så mange bankansatte eller saksbehandlere. Forskjellen er selvsagt at risikoen for de andre, så som yrkessjåføren, forsvinner i det de går hjem fra jobben. Politikerne må leve med dem til de trer ut av politikken. Likevel skjer det heldigvis så og si aldri at politikere blir angrepet eller skadet. Derfor bør Kristin Halvorsen vente med å gjemme seg i bilen. Ved at kakestuntet blir slått ned på, har man forhåpentlig sørget for at det ikke blir fristende å gjenta det.

Hvis man demonstrerer mot makten, blir makten demonstrert. Det ser vi på alt fra reaksjoner på kakestunt til hvor mange politifolk det er i rettssalen under NOKAS-saken. Fordi eksemplene statueres så tydelig, kan samfunnet fortsatt være åpent.

Kvinner på randen

Financial Times har igjen kåret Europas 25 mest suksessrike forretningskvinner. Som forventet er det Ana Botín som topper. Allerede før hun arver Banco Santander har hun tranformert den fra en spansk regionalbank til verdens 8. største. Det er særlig Latin-Amerika og Spania de operer i, men oppkjøpet av britiske Abbey National i fjor gjorde dem globale. Norsk presse skriver selvsagt ikke noe om det, men vil til gjengjeld helt sikkert gjøre et stort poeng av magasinets andre hovedoppslag: "The Accidental Feminist" Ansgar Gabrielsen og the "Monstrous Regiments". At en lov tvinger kvinner til å sitte i bedriftsstyrer er noe uvant, for å si det mildt, og debatten ruller på FTs debattforum. Men Financial Times' journalist er en klar tilhenger, tar for seg argumenter og eksempler begge veier over seks sider og ender artikkelen med å sitere Slungård på at noen ganger må man sluke kameler for å få ting gjort.

Europe's top 25 women in Business

Instrumenteringssamfunnet

Steinalderen sluttet ikke på grunn av mangel på stein, og informasjonsalderen slutter ikke på grunn av mangel på informasjon. Billig omskriving av kjent sitat, men Teknisk Ukeblad melder i nummer 27/05 at det neste store altså er instrumenteringssamfunnet. Det dreier seg om mikrosystemer, så som sensorer i airbager eller små sensorer i kroppen som måler insulinnivået og produserer det kroppen selv ikke produserer og som diabetikere i dag må sette med sprøyte. Altså snakker vi om produkter rettet mot forretningsmarkedet. Norge er gode på B2B, det er jo det vi lever av, mens andre satser på varer mot forbrukermarkedet og må konkurrere mot Kina. Norsk industri er på hugget, og har vært ledende lenge.  Tøft!

Artikkelen er forøvrig skrevet av Oslo Byforums Ragna Kronstad. Enda en grunn til å lese den!


Død over artikkel 5?

I dagens utgave av Le Figaro står det at Frankrike nå har opprettet sin egen "Rapid Reaction Force". Det betyr med andre ord at Frankrike nå igjen er med i det militære samarbeidet i NATO, og ikke bare det politiske. Nå vil nok neppe NATO-hovedkvarteret i Brussel, som ble opprettet i hui og hast da de Gaulle kastet alle amerikanske soldater og hele NATO-hovedkontoret hodestups ut av Frankrike, flytte tilbake igjen over grensen. Men litt historisk er det likevel. Ikke minst franskmennenes begrunnelse burde avstedkomme noen bekymrede kommentarer her i Norge. Nå som artikkel 5 er død og begravet, altså prinsippet om at et angrep på en er et angrep på hele alliansen ikke lenger er gyldig men erstattet av koalisjoner av villige fra gang til gang, truer ikke lenger militærsamarbeidet Frankrikes suverenitet: "Le fameux principe d'autonomie de décision cher aux Français est respecté.". Med artikkel 5 var man jo automatisk med for å forsvare sine allierte, hvis de ble angrepet. Den har aldri franskmennene kunnet godta og dette har vanskeliggjort tilnærmingen mellom Frankrike og NATO det siste tiåret, sier Guillaume Parmentier ved Forskningssenteret og tenketanken Ifri (Fransk utenrikspolitisk institutt).

«
Il s'agit d'ailleurs largement d'un problème d'apparence, de principe, avec une seule question de fond : ne pas tomber dans une dépendance automatique.» Si la position de Paris a changé, c'est justement parce que l'Otan, d'abord, a changé. L'automaticité de l'article V, engageant les Etats membres face à la menace soviétique, a cédé la place avec la NRF à une approche plus souple, «au cas par cas». Le fameux principe d'autonomie de décision cher aux Français est respecté.

I Norge er vi jo glade både i selvråderetten og i tryggheten NATO ga. Men dette viser igjen hva både Europabevegelsen og flere forskere og kommentatorer har sagt lenge. Etter den kalde krigen må Norge finne et nytt sikkerhetspolitisk ankerfeste. Etter å ha tenestegjort som vernepliktig på Jåttå, det norske NATO-hovedkvarteret, både liker og kjenner jeg NATO. Likevel er mitt drømmekompromiss på Soria
Moria det motsatte av hva som vil skje. I stedet for et status quo med Aps ja til NATO og SVs nei til EU burde kan hende NATO-motstanderne i SV/AUF og EU-tilhengerne i begge partier vinne frem?

PS: Raymond, å kopiere til utklippstavlen er en god ting når man ikke lagrer lokalt. Men det er fort gjort å glemme... Men det er jo ikke weblogg.no sin skyld.


En temmet ulv? (Posting nr. 2)

Mens jeg skrev denne posten fant weblogg.no det for godt å logge meg ut av systemet, så det opprinnelige innholdet gikk tapt da jeg trykket på "lagre".

Essensen var: Forrige helg hadde IMF og Verdensbanken toppmøte i Washington, og Financial Times kjørte i den forbindelse et lengre portrettintervju med Paul Wolfowitz, den beryktede arvtakeren til James Wolfenson. Men de portretterer en mann opptatt av likestilling, utvikling, selvstyre til bankens landkontorer og en absolutt nyansert holdning til kombinasjonen politikk + utviklingsinstitusjon. Det ser ut som om hauken er fanget, for å fortsette med billige metaforer fra dyreriket. Var bekymringene våre da han tok over grunnløse? Var helgens toppmøte en suksess, også sett fra et hvitt bånd eller tusenårsmåls-perspektiv?


Jorden ved en skillevei

Scientific American er ofte et godt kjøp. Nå har de laget en spesialutgave, hvor intet mindre enn hele jordens fremtid er temaet.  En introduksjonsartikkel drar opp de store linjene, før syv temaartikler  av forskere innen forskjellige felt går i dybden på utfordringene og en politikkartikkel til slutt spør hvordan vi bør prioritere.

Utgangspunktet er at vi kommer til å bli omtrent ni milliarder mennesker på planeten, antallet og andelen fattige vil fortsette å gå ned men velstands- og befolkningsvekst gir miljøproblemer på en skala vi ikke har trengt å håndtere før.

Temaartiklene går på demografi, fattigdom, artsmangfold, energibruk, småskala-jordbruk i fattige land, sykdom og økonomi. Vi står overfor den første nedgangen i befolkningsvekst som ikke skyldes krig eller pest, noe som blant annet gir oss pensjonsreformer. Men veksten er ikke over enda, de neste 45 årene vil de fattige landene øke sin samlede befolkning med en millionby i uken, eller et nytt USA hvert fjerde år. Selv Babylonerne bekymret seg i år 1600 før Kristus om at jorden var i ferd med å bli overbefolket. Men det at halvparten av den urbane infrastrukturen vi kommer til å trenge i 2050 enda ikke er bygget, gir unike muligheter til å skape gode byer og bymiljøer. Hva som er grensene for vekst angripes fra mange vinkler, og gammel statistikk setter dagens påstander i et uvant lys. Hvor mange jorden kan brødfø er en ting, men hvem vil være fornøyd med å bare ha akkurat nok til å overleve? Mot slutten av bladet tar en økonom det hele opp fra en annen vinkel: Når blir grensenytten av videre økonomisk vekst negativ?

Jeffrey D. Sachs påpeker i sin artikkel at vi har muligheten til å utrydde fattigdommen, for første gang i jordens historie. Men det vil ikke skje automatisk, og er ikke en uunngåelig utvikling. Det må selvsagt være en villet utvikling, og da kommer vi inn på FNs Millenniumsmål og den bitre skuffelsen etter siste toppmøte... Det krever at de rike landene gir 0,5% av BNP i u-hjelp. For å takle tsunamier og annet i tillegg må vi gi ytterligere 0,2%. Vil dette bare gi korrupsjon og ikke utvikling? Han viser, overraskende for meg, at det ikke er noen sammenheng mellom korrupsjon og utvikling. Ærlige afrikanere har lavere vekst enn korrupte asiater!

Artikkelen om biodiversitet er en utrolig bra oppsummering av tilstanden og utfordringene. De viser hvordan jordbruks- og fiskerisubsidier gir gale insentiver. Everglades har blitt ødelagt for å sikre sukkerproduksjon, og amerikanerne må hvert år betale en milliard mer for sukkeret enn om de hadde kjøpt det på verdensmarkedet, altså fra u-land som hadde trengt eksportinntektene. Et annet eksempel er fiskeflåten, som bruker mer penger på å ta opp fisken enn de kan selge den for i neste runde.

Hvordan vi skal prioritere, og hvordan regjeringer med korte valgsykluser kan underkjenne problemer som går over flere generasjoner og er tvinnet inn i hverandre, har konklusjonen jeg er mest skeptisk til. Oppretter man markeder for fiskekvoter, utslippskvoter og andre goder eller onder, vil nok dette gå seg til mener skribenten som avrunder. Hm. Vel.

Men alt i alt er nå bladet likevel et oppkomme av statistikk, informasjon og analyser.



Scientific American sept. 2005


På fest med Haakon Lie

I dag fyller Haakon Lie 100 år, og jeg hadde gleden av å være til stede på Arbeiderpartiets feiring av mannen. Selv Berge Furre oppsummerte på TV i dag hans arv med å si "gjennom organisasjonsbyggingen la han grunnlaget for en rekke valgkampseire og dermed den norske velferdsstaten". Hvem trenger venner, med slike fiender.

En 100-årsdag er ikke tidspunktet for bitende oppgjør, og hverken Gerd-Liv Valla, Jens Stoltenberg, Jan Bøhler eller andre av dagens talere hadde mye vondt å si om jubilanten.  Blant godordene var Bøhlers første punkt ganske ukjent for meg: Haakon Lie var allerede på 1930-tallet en varm forkjemper for likestilling!

Uansett hva man mener om han er det vanskelig å ikke bli imponert over hva han har vært med på. Han kjempet i den spanske borgerkrigen, så Nazi-Tyskland og Sovjetunionen med egne øyne, og var med på å stifte FN. Han følte at demokratiet var skjørt, og var like beinhard som sine motstandere. Det er greit, det.

Haakon Lie holdt selv en tale mot slutten. Han snakket om viktigheten av å forhindre frafall på videregående, at ungdom uten lærlingeplass kunne bli fremtidens langtidsledige. Fattigdommen i Norge og  forskjellen i levealder mellom øst og vest i Oslo var temaer som engasjerte ham såpass at årene rant av ham mens han snakket. Han fnøs av tanken om et evigvarende oljefond med å si at vi må ikke bli rentenister i dette landet men skape nye industriarbeidsplasser. Videre understreket han viktigheten av båndene med fagbevegelsen, men at vi gjennom valgkampen også hadde hatt kontakt med de som har bygget industri, så som Røkke, Heyerdahl og Fred Olsen, og at dette var verdifulle kontakter man måtte opprettholde. Det var ikke så mange ord om gründere og den kreative klasse, men han vektla at ved dette valget hadde partiet vært til å kjenne igjen. Dessuten var det en klar formaning: Innen valget om to år må regjeringen ha levert synlige resultater, ellers vil valget tapes.

Arbeiderbevegelsen er veldig god på store arrangementer. Allsang, trampeklapp eller stående applaus og gode taler i Folkets Hus gir en spesiell stemning når flere hundre er tilstede i Folkets Hus. Det er jo heller ikke bare smågutter man sitter til bords med under en slik fest, og inntrykket er at dette er en voldsomt vital bevegelse. Seiren følger våre faner!


En legende fyller 100, OAPs hilsen til Haakon Lie.
Martin Kolberg: Gratulerer Haakon
Du er enestående. Stoltenbergs tale under møtet.

Noen Venstrefolk er ikke like glade i ham.


Oslo 2050 - scenarier for mobilitet

Polyteknisk Forening hadde et spennende plenumsmøte i går. Undergruppene Samferdsel, Bolig og Byplan og Fremtidstenkning hadde laget scenarier for hvordan Oslo kunne se ut i 2050, med vekt på hvordan samferdsel og infrastruktur la føringer på bylivet. De to scenariedriverne var mobilitet og skillet mellom samordnede/kollektive løsninger på den ene siden og individuelle/fragmenterte løsninger på den andre.

Dette ga tre scenarier, "Kollektopia", "Nordens Kairo" og "Digital Middelalderlandsby".  Kollektopia forutsatte at et Oslo-opprør hadde skapt en ny og sterkere Oslo-region, som fikk en betydelig andel av statens samferdselsmidler på bekostning av visjonene om et fergefritt kyst-Norge. Oslo var blitt et urbant opplevelsessenter, med natur og grønne lunger i behold. Dessverre var satsingen gått på bekostning av andre oppgaver, som skole og sykehus.

Nordens Kairo var på bilens premisser, og forstedene hadde tatt over for byen og den urbane identiteten var svekket. Bilene var utslippsfrie og dermed for så vidt miljøvennlige, men fortsatt plasskrevende. Markagrensen falt, og en utbygging fra Frognersetern til Kikut gjorde Bjørnsjøen til Oslos nye indrefilet.

I den digitale middelalderlandsbyen var også Oslo svekket, vi hadde fått en flersentret region. Dels skyldtes dette terrorfrykt, folk ønsket å gå og bosatte seg dermed nær sentra som Sandvika og Lillestrøm og unnlot å oppsøke Oslo sentrum. Oslobiskopen Knut Arild Hareide ledet an med å spørre "Trenger vi mer", og det materielle fokuset var dempet. Livet var mindre heseblesende, men det var økonomiske nedgangstider. Den økte tilknytningen til nærmiljøet og den lave mobiliteten resulterte også i fremmedfrykt og Jantelov.

Etterpå var det paneldiskusjon, hvor blant annet byrådsleder Erling Lae, Oslo Teknopols Knut Halvorsen og Natur og Ungdoms Bård Lahn satt i panelet. Jeg var dessverre ikke i salen da den siste innlederen ble presentert, men de hadde klart å dra inn én kvinne i panelet. Alle foretrakk kollektopia, Knut Halvorsen mente at vi allerede var på vei mot den og Erling Lae mente at noen av forutsetningene var gammeldagse. Halvorsen la blant annet til grunn at IKT-bedrifter samles i sentrum, og også folk i kunnskapsmiljøene foretrekker å møte hverandre ansikt til ansikt. Dermed falt de to andre bort. Lae etterlyste tanker omkring samarbeidet kultur og næring, visjoner om kunnskapsbyen og en holdning til Regionenes Europa som etter hvert vokser frem.

Dansken fra Klovner i Kamp hadde noen raptekster, og fortalte om sin omvendelse til å bli Oslo-patriot. Entra Eiendom avsluttet med å legge frem sine visjoner for Sørenga Pir. Deretter var det servering og mingling, hvor jeg blant annet stiftet bekjentskap med en ildsjel bak et "by-bil" konsept, à la bysyklene men altså med biler. Spennende tanke, og de er godt i gang..

89-erne på sokkel

Morgenbladet har kåret den nye eliten, Generasjon X har blitt voksne og fått makt. Trond Nordby kalte dem 38-erne, det er jo et navn som ikke duger. Les mitt debattinnlegg i Morgenbladet (linken er rettet, går nå til innlegget i arkive.) om hvorfor 89-erne er et bedre navn og hvorfor vi allerede nå bør sette dem på sokkel og ta makta selv.

Debatten gikk også litt på byforumet, og Fossen, Døving og Neumann følte de måtte ta til motmæle i Dagbladet.  De lanserte 40-åringenes programerklæring. Andre fant den forstemmende, et tilsvar fra meg kommer snart i en eller annen form.

Morgenbladet - den nye elitenMorgenbladet - FN-forside

Så det er sånn det føles! :D

Endelig en valgseier. For første gang kunne jeg være med og feire en skikkelig valgseier, 12 år etter at jeg ble engasjert i politikk. I Folkets Hus lå nervene tykt utenpå folk, selv om tre valgdagsmålinger sa vi hadde vunnet. Men prognosene svingte utover kvelden. Da TV2 en gang skiftet fra rødt til blått flertall var det dørgende stille. Da NRKs mann under et intervju sier: "Med fare for at salen eksploderer" spisset alle ørene, og da han fortsatte "åttisyv-åttito" tok det helt av. Gjennom kvelden var det vill jubel flere ganger. Da Jens kom, da kommunikasjonsekspertene kåret oss til valgkampvinner (fullt fortjent, mente alle..) og ikke minst hver gang vi kunne juble over at dette gikk vår vei. Også på St. Hanshaugen, hvor jeg var valgkampleder, gikk det veldig bra. Frem 60,25% eller 10,8 prosentpoeng er til og med en større fremgang enn gjennomsnittet for Oslo. At oppslutningen om Ap fortsatt er litt lavere her enn i Oslo som helhet gjør ikke mye, ved neste valg er det omvendt.

Etter litt musserende flyttet vi oss opp til Justisen, som ble helt fylt opp av valgvinnere fra Ap og Venstre og hvor festen varte helt til Justisen stengte. En fantastisk bra kveld!

Stoltenberg på valgnatten
Fotto: Aftenposten/Scanpix

Kvinnerevolusjon og tøffe menn

European Business er på gata med septembernummeret. Som næringslivets svar på FHM kjører de på med glossy papir, forsider med alt fra vakre damer til haier eller de tøffeste gutta i næringslivsklassen. og klare tips om hvor "the movers, shakers and dealmakers" bør reise på ferie eller hva som er "stylish living". Rapporter om utviklingen i fondsmarkedet er like rå som reportasjen om veteranbiler. Hovedoppslaget er om de kompetente skandinaviske kvinnene som feier inn i styrerommene, og Norges krav til kvinneandel i styrene. I flere av numrene har jeg blitt forbløffet over hvor mye oppmerksomhet et britisk blad gir nordisk næringsliv.

Septemberforsiden av European Business

Men de skriver om hele Europa, og et nummer alene gir deg bedre oversikt over hva som skjer i Europa enn et helt årsabonnement på DN. Listen over Europas Topp 10 Forretningsmenn inneholder en del av "superstjernene" man forventer, som O'Leary og Olilla. Et lite søk viser at Dagens Næringsliv eksempelvis bare har omtalt Ryan Airs toppsjef to ganger det siste året... Som Kaare skrev i en glitrende kronikk i Dagbladet, dette er en nasjonal tvangstrøye og de store mediene gir oss et utdatert verdensbilde ved å tegne opp nasjonalstaten som den eneste rammen å se verden gjennom.

Nye visjoner i Philips, kleskjeden Zaras fortsatte suksess og Europas konkurransedyktighet er blant mange andre ting du kan lese om nå. Godt vi har britene til å formidle action fra  resten av verden!

Resten av forsidene...